I atelieret hos keramiker Kristin Antonsen

I atelieret hos keramiker Kristin Antonsen

Mitt motto som kunstner: forundre, fornøye og fortelle.

Kunsten min er formren, enkel og fargesterk. Kanskje ’lettlest’ er en betegnelse å bruke? Eller leken og uhøytidelig? Jeg liker å jobbe presist og forenklet. Hvor mye kan jeg ta vekk av detaljer og fortsatt ha grunnidéen og fortellingen i behold. 

«Legg et lite egg», «Florafonter», «My point exactly».

Jeg er veldig glad i smykker og tenker ofte på mine egne arbeider som veggsmykker. Et smykke ligger gjerne utenpå en flate, og samler blikket og oppmerksomheten. Forhåpentligvis forteller det noe ut over seg selv, og aller best om det kan starte en samtale. 

Jeg blir inspirert av krumspring i språket og det mellommenneskelige. Mine beste arbeider har alltid starta med tittelen først. Naturens forunderligheter i form og farge vises ofte igjen i arbeidene mine.

’Florafontene’ (blomsterformede skåler med støvbærere i gull) og Kartverk-skipene, er bruksform og skulptur i ett, og er begge tuftet på språket. Font betyr kilde, og så syntes jeg det var så artig med planter og støvbærer, eller støvsamler om du vil.

’Kartverkene’ ble til etter en fabulering om kartverk vs kunstverk vs verksted, altså et sted verk blir til.

Det er altså stadig krumspring i språk og konnotasjoner på skrå som fører til nye verk.

 

Florafonter – blomsterformede beholdere med støvbærere i gull.


Kartverk for vegg – båtformet veggskulptur med draft som seil og en liten ready-made passasjer.


Redningsbåter – snope-skåler med draft som seil.

Jeg kan også, rett og slett, la meg inspirere av materialets beskaffenhet – leira som lett lar seg forme og samtidig bringer tekniske utfordringer. ‘Dette går ikke an’ er ofte en trigger.

De gullbelagte (luster) ballongene, hvor du ikke kan ta på gullet før det er brent inn, er et godt eksempel. Det går ikke an, men jeg fikk det til. Tilfredsstillende!


Eksklusive ballonger dekket av henholdsvis platina og gull.

Atelieret mitt, eller verkstedet, som jeg kaller det, er at det er stort, lyst og varmt. Det ligger i et gammelt fabrikkbygg i teglstein med god takhøyde, og vinduer som slipper sola inn fra morgen til ettermiddag. Det er rett og slett et godt rom å være i.

Bygget ligger akkurat passe til i forhold til gågata i pittoreske Mandal. Det ligger så nært at det er lett å stikke innom, og så langt unna at jeg får en fin balanse mellom produksjonstid og kundemøter. 


Verkstedbygget i Sandskargata er lett å kjenne igjen i gatebildet med sine ballonger på veggen.

Verkstedet er delt inn i to soner i et åpent landskap - en konsentrert arbeidssone, og resten til utstilling.

Overgangen er flytende, og krever ’ordning & reda’, men jeg liker best å jobbe i et ryddig rom, og for besøkende kunder er det tydeligvis en fin opplevelse å se hvor og hvordan arbeidene blir til, samtidig som de kan handle rett fra vegg.


Arbeidskrok og utstillingsareal i glidende overgang.

Av erfaring vet jeg at dagen blir mest mulig effektiv når jeg har planlagt på forhånd hva den skal bringe. Er det en ballong-dag, en koppe-dag, en hus-dag, en glasur-dag eller en utprøvingsdag? Jeg liker å føle meg effektiv uten å forhaste meg.

Jeg tenker ofte at jeg skulle ha hatt en rikholdig skissebok jeg kunne bruke som et ideoppslagsverk, men sånn er jeg ikke satt sammen. Jeg tenker best med hendene, og lager skisser i leire. 


«Det hender jeg drodler litt på løsark til jeg klart kan se for meg hvor jeg vil med mitt neste arbeid, for så å gå rett i gang».

Prosessen fra myk leire til ferdig arbeid har mange ledd; først skal leira formes, la oss si til en ballong, så skal den tørke helt til all fuktighet er borte. Da er ballongen klar til en første brenning til 1000 °C i keramikkovnen. Det er det vi kaller ’råbrann’. Da går leira over til å bli porøs keramikk. Neste steg er å fargesette keramikken.

Til ballongene har jeg utviklet glasurer i alle regnbuens farger – bokstavelig talt. Ballongen blir penslet med glasur i seks syv runder eller så, til jeg har oppnådd ønsket tykkelse på glasurlaget. Da er ballongen klar til brenning nummer to.

Nå skal ovnen opp i over 1200 °C, sånn at keramikken blir sterk og fargestoffene smelter pent ut til en flott overflate. Det hender at jeg ønsker detaljer av innbrent gull eller dekaler. Da blir det en tredje runde i ovnen. Hver brenning tar et godt døgn, så tålmodighet må kunne sies å være en dyd i jobben min.


«Leira eltes til en jevn masse».

Mitt viktigste redskap er hendene mine. Med dem kan jeg klemme og klype leira i fasong. Det er også med hendene jeg kjenner hvor langt i tørkeprosessen leira har kommet, og dermed når deler kan settes sammen og teknikker kan utnyttes. 

Ellers er kjevle, kniv, modelleringspinner, pensler og flytevekt viktige redskaper. De første fire gir seg vel selv, mens flytevekt er det som gir krona på verket. Med flytevekta måler jeg tettheten på glasurene, og får kontroll på hvordan den vil legger seg på det råbrente godset, og til slutt vil arte seg på det ferdige arbeidet. Jo høyere vekttall på glasuren, dess tykkere legger den seg.


Leira kjevles til jevn tykkelse


Leira preges ofte ved å kjevle inn tekstiler i overflaten. Her er det en gammel kjole som får nytt liv som mønster på en veggbåt. Mønsteret blir senere «framkalt» av glasuren.


Jeg lager ofte verktøy selv. Her har en papprull med streng blitt et godt tekstur-redskap. 


Brenneovnen stables tettest mulig med tørre leire-arbeider. 

Siden alle mine arbeider er penselglasert, hvor glasurlaget bygges opp til riktig tykkelse gjennom mange strøk, er det superviktig å ha kontroll på det tallet.

Det hender jeg skuler i misunnelse på keramikere som kan dyppglasere i en vending, men da måtte jeg ha laget helt andre former enn det jeg gjør. Så da er det bare å ta den tidkrevende prosessen til hjelp.


Keramikkballongene kommer i mange størrelser og farger. 

Keramikballongene, som har blitt mitt signaturarbeid over tid, blir håndbygget og modellert og nitidig penselglasert og til slutt brent til over 1200°C. Det er imidlertid ikke før de får sin tråd med en readymade menneskefigur, at de blir et ’ballongeventyr’ – en potensiell fortelling om ei reise opp ut og avgårde. 


Noen ballonger blir knyttet sammen med fuglehusformer (Hus for trekkfugler), andre komponeres i gruppe knyttet sammen til et felles gyllent punkt (Somewhere under the rainbow), mens de fleste blir ferdigstilt med en liten menneskefigur i en tråd knyttet fast klar til å dra ut på ballongeventyr.


Leireleiv blir presset ned i gipsform.


To halvkuleformer som skal bli en hel ballong settes nøyaktig sammen.


Detaljer teller…


Stemplet og godkjent i form.


Første av mange glasurlag males på den råbrente ballongen. 


Nå er det snart bare seks strøk igjen…


Etter glasurbrann har ballongen blitt blank og fin, og får sin tråd med menneske knyttet fast, og så er ballongeventyret ferdig. 


Denne gangen var det to hjertevenner som fikk lov til å reise ut på ballongeventyr. 

En av mine tidligst ballonger førte til stipend fra Agder kunstsenter. Juryens begrunnelse var: ’Verket er presist og helhetlig, hvor objekt og tittel utfyller hverandre i å formulere en ren tanke. Kunstneren sier noe om grunnleggende søken og nysgjerrighet hos mennesket. Utstillingens minste objekt formidler en stor fortelling. Verket har en enkel eleganse, der noe som er statisk viser til bevegelse. Vi inviteres på en tankeflukt, en reise med ukjent mål’.

Det var kjempeartig at ballongen, som akkurat hadde kommet tilbake i fra ei miniatyrutstilling i Sofia, fikk så gode ord og stipend attåt. Den var virkelig liten; 15 cm inkludert tråd. Et godt stykke i fra den støste jeg har laget på 70 cm alt i alt.


Ballonger, ballonger…

Jeg ser at mange av mine arbeider handler om luft, det å fly av gårde og tiltalende vektløse. I utgangspunktet er det jo ganske motstridende med steingods som materiale, og det utfordrer meg.


Glitrende sommerfugler med bladmetall.

En serie jeg har jobbet med er Cumulus habitatus – skyformasjoner for vegg med hus, readymades eller annet. Den barnlige drømmen om å gå ut på skyene, eller også bo der, får plass i disse.


«Dråpen», «Skybrud», «Himmelrom», «En siste runde».

En annen serie er ’kunsten går åt skogen’ som har blitt en mengde fuglehus. Noen sa ’kunsten går åt skogen’, men i skogen er det jo ikke kunst. Naturen kan være utrolig vakker, mens kunst er per definisjon menneskeskapt. Det var i dette tankespinnet fuglehusene kom til. Før ballongene var det disse husene folk mest forbant med verkstedet mitt. Men det var altså før ballongne.


Hus for fugler ute eller egen fabulering inne. F.v.: «Kamerahus for linselus», «Hjerterom» «Grønn fuglesnapper».


Akkurat nå holder jeg på med båtformer og sjøkart i skjønn forening. Noen for vegg og noen for bord. Det gikk opp for meg hvor vakre sånne båtkart er med sine presise mål og vakre linjer. Perfekt som seil for keramikkbåter. Ja, og så toppet med en liten readymade figur, akkurat som ballongene. Et lite menneske ute på reise.


«Kartverk».

De fleste offentlige innkjøp har skjedd til sykehus og omsorgsinstitusjoner. Jeg tror det kommer av gledespredning og forundring. Et skråblikk på tilværelsen som bringer nye tanker inn.

I fjor vant jeg nok et stipend i fra Agder kunstsenter. Denne gangen vardet et stort konsptuelt verk på 4,5 meter bestående av mange røde halvkuler som tilsammen dannet ytringen ’du er her ’ i punktskrift, eller Braille som det også heter. De ble akkompangert med ei hvit halvkule med punktskrift oppå som speilet alle de røde.

For å ’lese’ verket må du mestre blindeskrift, og den seende blir avhengig av en blind for å kunne se.


«Du er her».

For å ’lese’ verket må du mestre blindeskrift, og den seende blir avhengig av en blind for å kunne se.


Det var stor stas med nytt stipend og ikke minst å høre juryens begrunnelse:

«Verket (Du er her) viser på en vellykket måte kontrasten mellom det helt konkrete og abstraksjonen i hvordan vi forklarer oss gjennom språk, plansjer, kart og tegn. Den er på samme tid morsom, leken og alvorlig.

Kunstneren visualiserer en verden, som vanlige betraktere oftest ikke kjenner. Keramikk er først og fremst et taktilt materiale, men i dette verket evner kunstneren også å binde det sammen med innhold og uttrykk på en genial måte. Kunstneren eksperimenterer på humoristisk vis med dimensjoner. Dette er visuell kunst for den som ikke kan se. Prosjektet vekker både undring og nysgjerrighet og er inkluderende i sitt vesen.»

Det her blitt noen flere punktskriftverk etterpå , men ei stor bestilling til utlandet har brakt meg solid tilbake til ballongene igjen. Så får vi se hvilke tankespinn som kan dukke opp i den prosessen og bli til noe helt nytt kanskje.


Se mine arbeider på Neo Galleri her

foto av Keramiker Kristin AntonsenKristin Antonsen har formgitt leire gjennom modellering og plateteknikk siden 2006.

Kristin Antonsen er medlem av Norske Kunsthåndverkere (MNK), og har mottatt flere stipender for sitt arbeid. Hun figurerer i flere internasjonale bøker om keramikk, og er representert på gallerier spredt om i hele Norge.

Web: kristin-antonsen.no
Instagram: keramikkverkstedet_k_antonsen
Facebook: KeramikkverkstedetKristinAntonsen

Legg igjen en kommentar

Merk, kommentarer må godkjennes før de publiseres